Møt Jens – vår underfundige kreatør

Navn: Jens A. Larsen Aas
Rolle: Designer og illustratør
Tre favoritting: Espresso martini, Seinfeld og Ladestien.

Da du begynte i Headspin, i februar 2022, kjente flere småbarnsforeldre på kontoret til deg, da gjennom Brillebjørn-bøkene du har illustrert. Du virket godt etablert med en produktiv og suksessrik karriere som frilansillustratør. Så – hvorfor i all verden ville du begynne i Headspin?

– Godt spørsmål. Jeg innså at de mest givende oppdragene mine var de som ikke bare gikk i å sitte med hodet ned i tegneskjermen i to måneder, med en brief bestående av «tegn dette, takk», men heller de som tilbød tidlig involvering rundt konseptutvikling og helhetlig uttrykk, og nørding på detaljnivå mellom fagfeller, småprat og kaffedrikking.

– Og så kan tilværelsen som selvstendig næringsdrivende hjemmekontorerende frilanser fort bli litt vakuumpakket, både sosialt og faglig. Spotify Wrapped kunne fortelle meg at jeg hadde hørt 20 000 minutt Radioresepsjonen på ett år, tilsvarende 333 timer eller nesten 14 døgn.

– I kjølvannet av denne aritmetikken, samt appetitten for nytt beite, slo jeg til da stillingsannonsen for designer i Headspin tilfeldigvis dukket opp på Instagram.

Et tverrsnitt av frilansarbeidet til Jens, med et spenn fra film for distriktspsykiatrisk senter til etikett for julebrus.

Av en eller annen grunn tenkte jeg at denne Jens var «en godt voksen mann» (men du var bare 29!) – hvorfor det, tror du?

– Du er ikke den første som blir overrasket!

– Tror nok det har mye med at jeg alltid har likt det litt gamle. På ungdomskolen var jeg Beatles-frelst, og derifra har det utartet seg til en forkjærlighet for møbler i teak, gamle filmer med seig klipperytme, og designere og illustratører som Saul Bass og Dieter Rams, Norman Rockwell og JC Leyendecker. I tillegg var illustrasjonsstudiene mine på Academy of Art University i San Francisco av den klassiske sorten – med utallige timer akttegning, stilleben, og fokus på anatomi, perspektiv, og lys og skyggelegging.

– Mad Men står naturligvis høyt, der det ligger i krysningspunktet mellom reklame og alt 60-talls. Avbildet: Life imitates art, med Pete Campbell i morgenkåpe og juletre i bakgrunn.

Du har selvsagt gjort mange illustrasjonsjobber hos oss, men også mye annet. Det virker som du er umettelig på å lære nye ting. Kan du si noe om dette? Hva er det nyttigste du har lært siden du kom hit? Finnes det eventuell kunnskap du angrer på at du har fått?

– Læringsviljen skyldes nok en blanding av nysgjerrighet og en frykt for å kjede meg. Barndommen og tenårene var alltid preget av et eller annet kreativt syssel. Enten det gikk i å lage actionfilm i hagen, 3D-modellere for dataspill, fylle en skissebok med anatomistudier, eller å photoshoppe ansiktet til venner på The Blues Brothers.

Arkitekturvisualisering for Boreal, med en visjon for trikkestallen på Byåsen som plusshus. Den luftige, akvarell-inspirerte streken signaliserer at alt er åpent for tolkning – et forslag, ikke en fasit.

– Etter seks illustrasjonstunge år som frilanser, er Headspin-tilværelsen en kjærkommen retur til det å åpne et nytt program for første gang, kunne sparre med en kollega om skriftsnitt, eller bare få jobbe med noe helt annet – som en intern brainstorming-session for ungdommelige budskap til Vassfjellet. Jeg nevner «Mye vinter til lite flus», «Fire rails og en pizza», og honorable mention «Carpe skiem – Grip skia».

– Av kunnskap jeg angrer på, burde jeg sikkert ha trukket frem tiden jeg har brukt i det nødvendige ondet Powerpoint, men vet du hva: jeg angrer ikke. Jeg elsker utfordringen alle begrensingene byr på. Det er som å male Mona Lisa i MS Paint … uten videre sammenligning.

– Jeg ble tidlig involvert i arbeidet på den nye visuelle identiteten til Trondheim Calling — vinterens musikalske høydepunkt. Løsningen ble så ikke-illustrativ man får det, med vekt på typografi.

Hvordan er drømmekunden?

– Drømmekunden er en som både stoler på vår faglige ekspertise, og som deltar aktivt i prosessen selv. Kunder som gir nok rom til kunstnerisk frihet, men samtidig gir klart og tydelig uttrykk for sine ønsker og mål, de liker jeg godt.

– Sistnevnte, bevissthet rundt behov, er kanskje det aller viktigste. Design kan være «stygt» eller «pent», men først og fremst handler det om problemløsning, om å snevre inn valg og få en ligning til å gå opp – finne x! Og med klare rammer kommer ofte den kunstneriske prikken over i-en litt av seg selv, og da med både substans og stil.

– Artsdatabanken er å regne som nettopp en drømmekunde. For NiN-filmene storyboardet og illustrerte jeg, mens mine gode kollega Espen animerte. At vår idé om en litt retro vri lot seg forenes med kundens ønsker var veldig gøy.

Om du kunne valgt neste prosjekt du skulle jobbe med, hva ville vært den beste brifen?

– Jeg har blitt veldig glad i buldring i det siste, så her sier jeg skilting og utsmykking av buldresenter. Mye av sjarmen ligger i hvor ikke-designet disse stedene er – med sine slitte, sorte skinnsofaer, stuebord i furu og klatreblad fra 2006 – så en skal trå varsomt. Buldresenteret ved EC Dahls er faktisk perfekt i sin imperfeksjon, så kanskje det nybygde og nå litt for rene og sterile GRIP Leangen er en bedre kandidat.

– Umiddelbart ser jeg for meg en grafisk identitet med tilhørende funky illustrasjonsstil, inspirert av 70-tallets Stonemasters – som var en gjeng solbrente California-hippier som kombinerte fjellklatring med flower power, med stil satt høyere enn sikkerhet. Verdt et google-bildesøk!