iPad; dagens Ritalin?

Alle er klar over at voksne er barnas viktigste rollemodeller. Barn tar etter vår adferd, kanskje i større grad enn vi tenker over. Hvordan påvirker det barn at foreldre retter så mye av oppmerksomheten sin mot en mobiltelefon?

Barna ser at du foretrekker mobilen fremfor dem

Det snakkes mye om at barn heller må være ute og leke enn å sitte inne og «spille data». Men hva med de voksne? Hvor er de tilsvarende reglene når det kommer til hva vi bør bruke tiden på? Især hva vi bør bruke tiden på når vi er sammen med barna?

Så lenge jeg kan huske, har foreldre hatt en egen evne til å vie oppmerksomheten mot andre ting enn barna – avisen, TV-en eller andre voksne. Forskjellen er at det ikke er like gjennomsiktig hva man gjør i dag, når man glor ned i en telefon. Problemet oppstår når bruken glir ut, og man bare må sjekke facebook, instagram, twitter, you name it. Mobiltelefonen har blitt en tidstyv i minst like stor grad som TV-en, og det er en veldig usosial aktivitet, uansett hvor sosial man er på innsiden av skjermen. Ungene oppfatter bare at voksne bruker mye tid på telefonen.

Gi ungene fastsatt skjermtid?

I mine øyne lærer de voksne bort dårlig adferdsmønster ved å vie så mye oppmerksomhet til telefonen. I tillegg oppdrar mange barna til å bruke telefoner og nettbrett på egen hånd. En iPad er ikke det samme som et puslespill eller en lekekomfyr. Nettbrett har en enorm mulighet til å skape opplevelser og utfordringer ingen tradisjonelle leker kan få til. Det, kombinert med Internett, skaper en underholdningsbank uten like.

Men det er så utrolig mye utenfor den digitale verden som skal læres og erfares, at timene man bruker på nettbrett og mobiltelefoner, bør være veloverveid og begrenset. Det var ikke ukjent i min barndom at TV-tid var et visst antall timer. At det finnes mer innhold nå, rettferdiggjør ikke at man bruker mer tid på det.

Vær sammen med hverandre, ikke ved siden av hverandre

Argumentet at «urolige barn» blir så medgjørlige av å få en iPad i fanget, er ikke noe som faller i god jord hos meg – selv om jeg er en liten teknofreak og veldig glad i at barn lærer å bruke forskjellige duppedingser. Jeg burde kanskje, med bakgrunn innen it, forsvart bruken av digitale hjelpemidler og vært mer begeistret for trenden. Men nei, jeg synes ikke iPad skal være medisin for å roe ned aktive barn. Når det er sagt, iPaden kan være like fin som ei bok når man sitter rolig og bruker tid sammen med barna. Poenget er nettopp å være der – sammen – i stedet for å la ungen sitte og trykke alene for å få noen minutter uten bråk og mas.

Vi som er IT-utviklere, kan lære mye av barn

Jeg finner det ekstremt fascinerende å observere barns bruk av mobiler og nettbrett, og jeg gleder meg til min egen datter skal begynne. Det er mye å lære for oss som driver med utvikling av programvare, ved å se på barns naive tilnærming til en verden som før var forbeholdt voksne med opplæring.

For det er ikke vanskelig å lære barn å bruke en iPad. Utfordringen ligger i å lære dem å legge den fra seg.

Er vi late? Det koster veldig lite å gi en iPad til en unge, og ungen er storfornøyd. Win-win. Det å ta med ungen ut på aktiviteter eller bare sitte og leke med lego eller noe annet, krever mer innsats.

Vi som er voksne, har ansvaret

Barn stortrives som regel når de er ute i naturen, og jeg velger å tro at nettbrettet kun er et svakt minne når de springer rundt og ler ute i frisk luft. Det krever bare at vi tar litt initiativ. Er litt mer oppmerksom på hvor mye tid ungen bruker med nettbrettet, TV-en, datamaskina eller mobilen, og pusher litt for å få barna ut.

Det er så mye som skal læres utenfor den digitale verden, og man kan ikke forvente at barna selv velger bort nettbrettet når vi vet hvor uendelig underholdende det er. Vi må hjelpe dem. Det krever dog at vi faktisk forsøker å minimere vår egen mobilbruk nok til at vi legger merke til hva barna holder på med.